De tidlige spanielene (1880-1920)

Før utstillinger kom på banen, ble spanielene avlet frem og holdt for sine sportslige evner. Eierne var opptatt å avle frem hunder som var tilpasset terrenget der de jobbet og den type arbeid som krevdes av dem.

De som eides av aristokratiet og ble brukt ved deres landsteder, ble ofte oppkalt etter deres eminente eiere, slik som Norfolk og Clumber Spaniel.  Andre som Sussex Spaniel fikk sitt navn etter geografisk plassering. En annen gruppe som ble kjent for den type arbeid den utførte var Vann Spanielen som ble brukt til bl.a. andejakt, og «the Cocking» eller Cocker Spanielen som ble brukt til å jage opp rugder (woodcocker). Alle disse variantene ble under et samlet begrep kalt for Field Spaniels, eller landspanieler.

Da det ble populært med hundeutstillinger begynte spaniel familien å dele seg inn i ulike varianter. En ting som etter hvert ble tydelig for en liten gruppe entusiaster, var mangelen på en stor sort spaniel. For å skape en slik hund som ville være nyttig i feltet, og samtidig være en fryd for øyet i utstillingsringen, mikset de inn følgende hunder som skulle danne grunnlaget for den nye typen spaniel.

Black and Tan Cocker Spaniel – eid av Dr. Spurgin
Black Cocker Spaniel – eid av Mr. Jones
Black & White / Liver & White Norfolk Spaniel – eid av Mr. Footman
Blandingshunden - Bebb (English Water Spaniel x Black Cocker Spaniel) – eid av Mr. Bullock (Bebb var registrert som en Sussex Spaniel, bare p.g.a at den var lever farget)

Den nye sorte spanielen ble en suksess. Den var høyere enn sine forgjengere, noe som gjorde at den jobbet bedre i feltet. Field Spanielen var født.

På utstilling ble Field Spanielen vist i to forskjellige klasser:over 12kg og under 12kg. I 1892 anerkjente Kennel klubben den minste klassen som en egen rase, Cocker Spaniel.

I Field Spanielens tidlige dager «bestemte» Mr. Thomas av Newton Abbot at Field Spanielen skulle ha mer likheter med Sussex Spanielen. Sammen med hans trofaste tilhengere, krysset de iherdig inn Sussex spaniel for å skape en field som skulle jobbe "nærmere" bakken, og som hadde kortere ben og en lengre kropp. På slutten av 1800-tallet var Field Spanielen blitt ubrukelig som brukshund, og ble gjort narr av i pressen.

Med anerkjennelsen av Cocker Spanielen i 1892, byttet flere oppdrettere rase og for å motarbeide nettopp dette, ble fielden krysset med Basset. Dette gav nye farger til rasen, men nedgangen i populariteten forble et faktum.

Et fåtalls oppdrettere hadde fremdeles interesse for den sorte Field Spanielen, og fortsatte å avle frem individer med bedre proporsjoner og det karakteristiske field hodet. Allikevel var Field Spanielen nær utryddelse da første verdenskrig brøt ut.

Oppgang og nedgang 1920-1945

Tidlig på 1920-tallet skrev en velkjent jeger at «Field Spanielen er  dø, han har gått ned med en knockout og få vil sørge over hans bortgang». Heldigvis fikk han feil! Cliffe kennel hadde fremdeles Field Spaniel og krysset disse med både Engelsk Springer spaniel og Cocker Spaniel. De produserte snart sterke og aktive hunder som mot slutten av 1920-tallet dannet et mønster for den moderne  Field Spanielen.

På midten av 1930 årene var Field Spanielen med sine mange fargevarianter en populær hund brukt i feltsøk. Denne populariteten fikk den aldri i utstillingsringen Da andre verdens krig brøt ut, var det å slå et fatalt slag mot Field Spanielen som rase. Antallet Field Spanieler var på det laveste noensinne, og flere steder ble hele kenneler lagt ned

Etter krigen 1945-1970

Da hundeutstillingene for Field Spanieler kom på banen igjen i 1948, var det klart hvor lavt antall Field Spanieler der var. Bare fire tisper kan spores tilbake til denne perioden. Disse fire var: Keepsake of Westwind, Rothley Rival, Bourbon of Strouds og Gipsy of Myvod.

Ikke før i 1952 ble det registrert Field Spaniels i The Kennel Club’s  «stud book». Dette var hele 12 år siden forrige registrering.
 
I 1957 ble den Engelske Springer Spanielen Ch  Whaddon Chase Duke brukt på Tefont Lalage (etter Rothley Rival) for å forbedre linjene. Alt avkom ble solgt. I 1958 klarte Mr Jack Tannant å spore opp en tispe etter denne «springer unionen» og registrerte og brukte henne under navnet Sherelake of Rhiwlas.

Alle dagens Field Spanieler kan spores tilbake i linjene til 4 hunder fra 50-60 årene. Disse fire hundene danner grunnlaget for den moderne Field Spanielen vi har i dag.

Elmbury Morwenna of Rhiwlas (lever tispe,)

Columbina of Teffont (sort tispe,)

Ronayne Regal and Gormac Teal, (to sorte kullbrødre.)

Disse produserte to viktige kull i slutten av 60-årene: A-kullet til Elmbury og J-kullet til Mittina.

Ronayne Regal og Gormac Teal var kullbrødre, født i 1962. De var de to første Field Spanielene som ble registrert av The Kennel Club som «rene».  Royane Regal ble parret med Columbina of Teffont som fikk valper i 1957. Regal fremtrer tydelig i stammen gjennom hans sønn Ridware Emperor og hans datter ShCh Mittina Ridware Samantha. Gormac Teal står bak de to kjente kullene,  J- kullet fra Mittina (hvorav to av valpene ble eksportert til USA) og A-kullet fra Elmbury Morwenna Rhiwlas.
 Elmbury, kalt «Butty» av sin eier var ekstremt innavlet. Hun var et produkt av en parring mellom to kullsøsken: Justice of Rhiwlas og Jillian of Rhiwlas. Denne kombinasjonen var veldig viktig da den ikke inneholdt noe av linjene etter «Engelsk Springer Spaniel Unionen» i 1957. Butty ble senere parret med Ridware Emperor og fikk ti valper. 3 av disse kom til USA og dannet fundamentet for rasens der.

1970-1990

Med 70 årene begynte et tiår med forbedring av Field Spanielens størrelse og type. Lever ble den dominerende fargevarianten og fielden  ble igjen en bruks- og en utstillingshund. Den allsidige Field Spanielen var et faktum. Selv med det sparsomme alvs materiale  som fantes, begynte oppdrettere ved forsiktig utvelgelse av individer å forbedre alle sider ved rasen. I 1980 årene så man en jevn  stigning i populariteten hos Field Spanielen.

1990 årene og fremover

1990 årene produserte minst 17 Show Champions i England, og flere hunder mottok CC (challenge certificates) på veien til å bli Show Champions.

Takket være god innsats fra oppdrettere, har Field Spanielen utviklet seg til å bli en robust og sunn rase. Allikevel oppfordres det til å ta røntgen av hofter og øye test med tanke på Retinal dysplasi.

Beklageligvis er antallet Field Spanieler i dag synkende, og antall registrerte valper i Storbritannia er lavt. Dette har ført til at The Kennel Club har satt Field Spanielen på listen over sårbare raser.

Stoff til denne «historie skildringen « av Field Spanielen har jeg hentet fra en artikkle med utgangspunkt i «The History and Management of the Field Spaniel» av Peggy Grayson og noe fra «Field Spaniel. A complete and Reliable Handbook» av Becki Jo Wolkenheim.

Kommentarer